Tarkus December 1999


SAGA
full circle

Vel, det skal ærlig innrømmes at nye plater fra veteranene Saga
ikke har vært til å hoppe i taket avde siste 15 åra.
Etter Heads or tales fra ‘83 har det vært så som så med utgivelseskvalitet,
og mange har nok sluttet å følge med på hva som skjer der i gården.
Med unntak av den glimrende konsept-plata Generation 13 fra 95,
mener jeg det er de 5 årene fra 78-83 som står som bandets høydepunkt.
Bandet vet nok godt selv at denne perioden var best,
både kreativt og popularitetsmessig,
fordi deres nyeste plate Full Circle er et dykk tilbake til fortiden;
Dengang Saga hadde særpreg og et eget ‘sound’.
For det første er space-monsteret Golden Boy tilbake på coveret.
Det ble jo borte etter Silent Knight i 80.
Sangtiltlene har igjen fått undertitlene Chapter —,
dette ble borte etter Worlds Apart i 1981.
Så det er tydelig at vi har med gamle fakter å gjøre.
Men, det mest iørefallende er samspillet keyboard/gitar som
Saga hadde nesten som et slags varemerke.
Det er tilbake i mange låter,
og godt er det. Komposisjonelt og tekstmessig er vi tilbake i ‘gode gamle dager’
der låter som Wind Him Up, On The Loose, Humble Stance og
It’s Time beveget rockefoten så det holdt.
Åpningslåta Remember When (Chapter 9) har drøssevis med hint til gamledager,
både tekstmessig og musikalsk.
Mange andre låter lener seg også godt tilbake i tid og
har elementer Saga fans kan glede seg over.
Den roligere låta ‘Not This Way’ med Jim Gilmour på vokal kan ha likheter med feks. No Regrets.
Personlig er jeg svak for låta Uncle Albert’s Eyes som kanskje er den mest utradisjonelle låta på plata.
Meget drivende groove og bra samspill synth/gitar.
Ellers er andre favoritter den tyngre Time Bomb og den meget gode låta Don’t Say Goodbye som har et meget godt grep på lytteren.
Avslutningslåta Goodbye er visstnok en spontan greie som ble spilt inn, og har kun Sadlers vokal og gitareffekter som kan minne om Jeff Beck/Terje Rypdal uten.
Meget bra.
Saga har vel aldri vært veldig progressive i det vi legger i ordet,
men de har til tider laget mye meget god symfonisk synth basert tungrock med småproggete tendenser.
Vi kan vel si at dette albumet ikke er noe unntak.
Det er vel regressivrock, for de biter seg selv i halen,
og danner hva Saga selv sier, en Full Circle.
Dette kan derfor trygt anbefales til Saga fans i alle aldre,
som helt sikkert vil finne i hverfall 3-4 låter de liker skikkelig,
og mye ålreit materiale ellers.
Så kjøp den, støtt de gamle herrer og døm selv.