Tarkus Juli 1999


Saga
John Dee, Oslo
Dato: 28. juli 1999
Publikum: ca 400
avTrond Gjellum


Det var stinn brakke på lille John Dee denne onsdagskvelden,
og kveldens attraksjon var det kanadiske bandet Saga.
Det er noen år siden Saga var fast gjenganger på min platespiller,
men siden de tross alt tidlig var med på å forme
min interesse for rock utenom det vanlige,
synes jeg det var verdt et besøk.

Litt over klokka 22.00 entret de scenen og
dro til med den gamle klassikeren On the loose.
Lyden var litt frem og tilbake en periode,
og vokalist Michael Sadler traff ikke like stødig på alle notene.
Men spillegleden var der i fullt monn,
og det var morsomt å høre at de var minst like samspilte og
dyktige nå som i storhetsperioden på begynnelsen av 80-tallet.
Deretter kom den ene klassikeren som perler på en snor,
og i mine ører hørtes det ut som om de, utenom to helt nye låter,
ikke spilte noe stoff utgitt etter Heads or tales fra 1983.
Greit nok egentlig, for stoffet de har laget fra og med Wildest dreams
og utover er mer et stort gjesp enn interessant musikk.

Stemningen blant publikum var høy, nesten på kokepunktet,
og dette smittet over på bandet.
Jeg har alltid sett på de fleste av musikerne i Saga som flinke,
og i løpet av konserten beviste de dette fullt ut.
Vokalist Sadler strevde i ny og ne,
men han hadde for det meste god kontroll (også over keyboards og bassgitar),
keyboardist Jim Gilmour leverte noen imponerende løp under
soloene og bidro med mange fiffig uttenkte akkorder og akkordskifter,
bassist Jim Crichton leverte stødig og
interessant basspill (både på bassgitar og synth),
mens gitarist Ian Crichton hadde noen tidvis
veldig fine soloer blant noen tydelige blemmer.
Den eneste som skuffet, var trommeslager Steve Negus.
I et lite smakfullt antrekk, og bak dårlig programmerte synthtrommer,
spilte han lite interessant og til tider rent ut sagt kjedelig .
Han var stødig som et fjell, men det ble til tider så basic og
enkelt at det hele ble litt flaut å høre på.
Men som en tidlig inspirasjonskilde for meg som trommeslager,
følte jeg at jeg kunne tillate meg å være litt kritisk.
Det hele var det litt skuffende, faktisk.

Rent musikalsk var det vektlagt det mer tyngre,
komplekse og pompøse enn de vare og rolige øyeblikkene,
og en fin (med unntak av skikkelig danskebåt- Richard Clayderman-strings under pianolyden)
versjon av den litt roligere og symfoniske Images med keyboardist Jim Gilmour på vokal,
utgjorde et nødvendig lite pusterom. Men egentlig gjorde ikke dette så mye,
for det holdt nerven i konserten opp hele tiden.
En typisk lighterballade i løpet av denne
konserten hadde ikke vært på sin plass.

At det var første konsert på turneen,
skulle vi merke et par ganger.
Under fremførelse av trommesoloklassikkeren A briefcase
(der Sadler spiller på synthtrommer gjemt i en koffert,
så nå vet dere hvorfor låta har det navnet)
kuttet synthtrommene i perioder ut.
Men de og publikum tok det med et smil og
rodde det i land med humor og flaue smil. De rakk også å presentere to helt nye låter
som kommer på deres nyeste album Full Circle som kommer ut i september.
To i og for seg helt greie låter,
og bedre enn det jeg har hørt fra dem de siste 5-6 årene.
Ikke noen potensielle klassikere er jeg redd, men helt greie rockelåter.
Skulle jeg være kritisk til noe ved konserten, måtte det være to ting.
Den første går på måten Saga snekrer sammen låter.
De fleste låtene består av en vers-refreng del som deretter brytes opp
av et mellomspill der keyboard og gitar veksler om hverandre for deretter
å avslutte partiet i en forrykende samspill,
før de helt til slutt går tilbake til vers-refreng eller
avslutter med å tone det hele ned. Det blir litt vel forutsigbart,
og det binder også opp låtene på en måte som gjør at det låter
som en mer eller mindre blåkopi av bandet på plate.
Den andre innvendingen går på det at bandet er fanget av sin egen forhistorie.
Med unntak av to nye og ikke spesielt bemerkelsesverdige låter,
var alt materialet mellom 15 og 20 år gammelt.
Med dette har jeg en ekkel følelse av at Saga etterhvert
kan ende opp med å få et publikum som kun kommer på konsert
for å høre “gamle svisker” og er uinteressert i å høre nytt stoff.
På denne måten havner de i samme kategori som Yes,
Jethro Tull og ELP- de må spille gårsdagens materiale for å få
penger til mat i dag. Egentlig er det hele litt trist,
men å gjenskape fortiden er Saga flinke til,
og kanskje er det nok, både for dem og publikum.

© 2000 Tarkus Magazine